Rækk opp handa.
Sier læreren.
Små hender strække og strække.
La mæ få se fleire hender i været!
Sier læreren.
Se på mi hand, lærer.
Æ har nokka æ vil fortæl.
Heller ikke denne timen
Såg ho handa mi.
Ho såg bærre dem
Som satt fræmst og nærmest
Læreren bestæmme
Kem si hand som ska snakk!
Kirsten
(KM. Limstrand, 2006)
Opplæringsloven slår fast i paragraf 9a at alle elever i
grunnskoler og videregående skoler har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Som lærere plikter vi å følge opp elevene både faglig og sosialt.(Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen) Den generelle delen av Læreplanen sier også at oppfostringen som skolen er en del av, skal bygge på at alle er likeverdige og at menneskeverdet er ukrenkelig. Elevene er unike og skolen skal arbeide for at hver enkelt kan komme videre og utvikle seg, slik at hvert menneskes egenart skal gjøre samfunnet rikt og mangfoldig.
Å følge opp enkeltelever slik at de skal få best mulig læringsutbytte i skolen krever kompetanse, tid og ikke minst menneskekunnskap. Utfordringen for skolen og lærerne ligger derfor på flere plan, mener KM. Limstrand (2006:21) Hun spør derfor:
* Hvordan kan vi finne tid til å bli kjent med våre elever?
* Hvordan kan vi lære dem å lære?
* Hvordan kan vi sikre at ingen elever er utsatt for mobbing av noe som helst slag?
* Hvordan kan vi følge opp den enkelte elev i visshet om at vi ivaretar deres evner og forutsetninger?
* Hvordan kan vi lære våre elever å bli demokratiske samfunnsborgere og å stå ansvarlige i møte med et fremtidssamfunn vi ikke kjenner?Svaret kan ligge i den gode samtalen, mener Limstrand.
Kommunikasjon
For å samtale, må vi kommunisere. God kommunikasjon blir sett på som basisen for godt samarbeid. I Store norske leksikon blir kommunikasjon definert som:
Utveksling av menings- og betydningsinnhold mellom individer og grupper ved hjelp av et felles system av symboler. Kommunikasjon kan være verbal eller ikke-verbal, og omfatter også kroppsuttrykk, såkalt kroppsspråk. (storenorskeleksikon.no)
Vi legger merke til at kommunikasjon ikke bare består av skrevet eller uttalte ord. Kommunikasjon omfatter også kroppsspråk. I møte med barn er det viktig å være seg dette bevisst. Alle signalene som barn gir fra seg må ses sammen for å forstå betydningen. Derfor er det viktig for oss voksne at vi alltid kommuniserer med barna på deres nivå. Hvis vi hele tiden befinner oss på et voksent nivå vil det oppstå misforståelser i forhold til barnet. Det er vårt ansvar å forsøke å forstå barnet (barnemix.no).
Å snakke er et forsøk på å gi omverdenen beskjed om hva som foregår i tankene til et menneske. Det foregår en kodingsprosess der en forsøker å oversette våre følelser til ord. Av og til er koden lett forståelig, f. eks dersom en kjenner på sult, så sier en at en er sulten. Men ofte er det ikke slik. De fleste budskap folk sender ut, kan være mer vage eller mangetydige enn som så. En kan f. eks spørre om hva klokka er, eller hvor lenge det er til friminutt når en kjenner at sulten melder seg. Tar en slike kodinger bokstavelig, kan de ofte missforstås. For å forstå den egentlige meningen i budskapet som ble sendt ut, må det en tolking til, mener Thomas Gordon . (Gordon, 1974)
Tillit
Å etablere en god dialog med barn forutsetter også tillit. Tillit er ikke noe som kommer over natten, men må bygges opp over tid. Tillit forutsetter at vi respekterer hverandre og tør å stole på hverandre. Etablering av tillit skjer ikke like ukomplisert for alle. Noen barn har levd et så turbulent liv at det kan være vanskelig å knytte seg til personer. Også disse barna kommer til skolen for å lære. I møte med skolen er det for disse ekstra viktig å møte på tydelige voksne som viser dem nødvendig tillit. Kristiansen (1995,2005) omtaler tillit som ”et lim som kan bygge bo” over ulikhetene mellom mennesker og gjør dialog mulig. Hun ser på tillit i en undervisningskontekst som fundamentet for læring og utvikling. (Limsstrand 2006:30,32). Tillit finner vi i relasjoner mellom mennesker og denne tilliten er basert på anerkjennelse av hverandre. Å vise anerkjennelse er ikke en strategi eller en kommunikasjonsteknikk. Løvlie Schibbye (1988) viser til at forståelse, bekreftelse, åpenhet, selvrefleksjon og avgrensing er trekk som kjennetegner en anerkjennende væremåte. (Limstrand, 2006).
Ved å anerkjenne våre elever oppnår vi tillit, ifølge Løvlie Schibbye. For å vise anerkjennelse og å oppnå tillit, må vi ikkje da være i kontakt med våre elever. Kan vi oppnå dette utan å dra elevene aktivt med i samtale?
Hysj
Det er læreren som snakker!
Hysj, hysj.
Vær stille mens vi spiser.
Hysj, hysj, hysj, hysj.
Vi skal jobbe, ikke snakke.
Hysj.
List deg stille ut
Når du skal på do.
Hysj, hysj, hysj….
Jeg talte 99 ganger hysj
I løpet av 20 minutter. Da sluttet jeg å telle.
Kirsten
Sier læreren.
Små hender strække og strække.
La mæ få se fleire hender i været!
Sier læreren.
Se på mi hand, lærer.
Æ har nokka æ vil fortæl.
Heller ikke denne timen
Såg ho handa mi.
Ho såg bærre dem
Som satt fræmst og nærmest
Læreren bestæmme
Kem si hand som ska snakk!
Kirsten
(KM. Limstrand, 2006)
Opplæringsloven slår fast i paragraf 9a at alle elever i
grunnskoler og videregående skoler har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Som lærere plikter vi å følge opp elevene både faglig og sosialt.(Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen) Den generelle delen av Læreplanen sier også at oppfostringen som skolen er en del av, skal bygge på at alle er likeverdige og at menneskeverdet er ukrenkelig. Elevene er unike og skolen skal arbeide for at hver enkelt kan komme videre og utvikle seg, slik at hvert menneskes egenart skal gjøre samfunnet rikt og mangfoldig.
Å følge opp enkeltelever slik at de skal få best mulig læringsutbytte i skolen krever kompetanse, tid og ikke minst menneskekunnskap. Utfordringen for skolen og lærerne ligger derfor på flere plan, mener KM. Limstrand (2006:21) Hun spør derfor:
* Hvordan kan vi finne tid til å bli kjent med våre elever?
* Hvordan kan vi lære dem å lære?
* Hvordan kan vi sikre at ingen elever er utsatt for mobbing av noe som helst slag?
* Hvordan kan vi følge opp den enkelte elev i visshet om at vi ivaretar deres evner og forutsetninger?
* Hvordan kan vi lære våre elever å bli demokratiske samfunnsborgere og å stå ansvarlige i møte med et fremtidssamfunn vi ikke kjenner?Svaret kan ligge i den gode samtalen, mener Limstrand.
Kommunikasjon
For å samtale, må vi kommunisere. God kommunikasjon blir sett på som basisen for godt samarbeid. I Store norske leksikon blir kommunikasjon definert som:
Utveksling av menings- og betydningsinnhold mellom individer og grupper ved hjelp av et felles system av symboler. Kommunikasjon kan være verbal eller ikke-verbal, og omfatter også kroppsuttrykk, såkalt kroppsspråk. (storenorskeleksikon.no)
Vi legger merke til at kommunikasjon ikke bare består av skrevet eller uttalte ord. Kommunikasjon omfatter også kroppsspråk. I møte med barn er det viktig å være seg dette bevisst. Alle signalene som barn gir fra seg må ses sammen for å forstå betydningen. Derfor er det viktig for oss voksne at vi alltid kommuniserer med barna på deres nivå. Hvis vi hele tiden befinner oss på et voksent nivå vil det oppstå misforståelser i forhold til barnet. Det er vårt ansvar å forsøke å forstå barnet (barnemix.no).
Å snakke er et forsøk på å gi omverdenen beskjed om hva som foregår i tankene til et menneske. Det foregår en kodingsprosess der en forsøker å oversette våre følelser til ord. Av og til er koden lett forståelig, f. eks dersom en kjenner på sult, så sier en at en er sulten. Men ofte er det ikke slik. De fleste budskap folk sender ut, kan være mer vage eller mangetydige enn som så. En kan f. eks spørre om hva klokka er, eller hvor lenge det er til friminutt når en kjenner at sulten melder seg. Tar en slike kodinger bokstavelig, kan de ofte missforstås. For å forstå den egentlige meningen i budskapet som ble sendt ut, må det en tolking til, mener Thomas Gordon . (Gordon, 1974)
Tillit
Å etablere en god dialog med barn forutsetter også tillit. Tillit er ikke noe som kommer over natten, men må bygges opp over tid. Tillit forutsetter at vi respekterer hverandre og tør å stole på hverandre. Etablering av tillit skjer ikke like ukomplisert for alle. Noen barn har levd et så turbulent liv at det kan være vanskelig å knytte seg til personer. Også disse barna kommer til skolen for å lære. I møte med skolen er det for disse ekstra viktig å møte på tydelige voksne som viser dem nødvendig tillit. Kristiansen (1995,2005) omtaler tillit som ”et lim som kan bygge bo” over ulikhetene mellom mennesker og gjør dialog mulig. Hun ser på tillit i en undervisningskontekst som fundamentet for læring og utvikling. (Limsstrand 2006:30,32). Tillit finner vi i relasjoner mellom mennesker og denne tilliten er basert på anerkjennelse av hverandre. Å vise anerkjennelse er ikke en strategi eller en kommunikasjonsteknikk. Løvlie Schibbye (1988) viser til at forståelse, bekreftelse, åpenhet, selvrefleksjon og avgrensing er trekk som kjennetegner en anerkjennende væremåte. (Limstrand, 2006).
Ved å anerkjenne våre elever oppnår vi tillit, ifølge Løvlie Schibbye. For å vise anerkjennelse og å oppnå tillit, må vi ikkje da være i kontakt med våre elever. Kan vi oppnå dette utan å dra elevene aktivt med i samtale?
Hysj
Det er læreren som snakker!
Hysj, hysj.
Vær stille mens vi spiser.
Hysj, hysj, hysj, hysj.
Vi skal jobbe, ikke snakke.
Hysj.
List deg stille ut
Når du skal på do.
Hysj, hysj, hysj….
Jeg talte 99 ganger hysj
I løpet av 20 minutter. Da sluttet jeg å telle.
Kirsten
(KM. Limstrand, 2006)
Elevsamtalen
Skal vi ta Opplæringsloven på alvor, må ønske om å fremme helse, trivsel og læring ligge som et bakteppe for lærerens samtale med elevene. Det er viktig med god kommunikasjon med elevene i det daglig, men det kan være vanskelig å fange opp signaler frå alle de ulike elevene. Derfor kan det fungere som en sikkerhet å gjennomføre organiserte elevsamtaler. Den organiserte samtalen vil sikre oss at vi ser alle elevene, ikke bare de fire-fem elevene som stadig ber om oppmerksomhet. Elevsamtalen kan dermed minske avstanden mellom lærer og elev. (Limstrand, 2006)
Limstrand mener at det bør gjennomføres minst tre elevsamtaler per år om en skal kunne følge opp og sikre forpliktende handling etter samtalen. På småskolen bør en samtale være på 15-20 minutt. Når barna blir eldre trenger en gjerne mer tid, da elevene ofte opplever verden som mer komplisert. Det beste er å gjennomføre alle samtalene i skoletiden, innenfor et begrenset tidsrom, samtidig som det ikke blir for mange samtaler per dag. Dette for å sikre at læreren kan får tid til å bearbeide samtalene. Det er viktig at skolen har satt av tid nok til samtalene og at resten av klassen har god oppfølging den tiden samtalene pågår. En kan gjerne gå ut fra et skjema (Forslag i Limstrand, 2006: 59,60), men innholdet i samtalen må basere seg på lov og læreplanmål. Spørsmålene bør omfatte trivsel og arbeidsmiljø, nettverk og relasjoner, fag, mestring, utfordringer og forventninger, ressurser og talenter og gjerne visjoner. Det bør også åpnes for samtale om annet som betyr noe for arbeidssituasjon og læringsprosess. Det må gjerne skrives referat etter samtalen som oppbevares for videre bruk. (Limstrand, 2006).
Barn er sårbare
I møte med elevene er det viktig å være oppmerksom på hvilken makt en som lærer har. Siden eleven og læreren, på grunn av aldersforskjell og kunnskapsnivå, ikke er likeverdige, er muligheten for skjult manipulering tilstede. Det er lett for den voksne å styre barna i deres retning. Det er viktig for den voksne å være seg dette bevisst og å la eleven få forberede seg på samtalen for å ballansere maktforholdet. Makten som den voksne har er tidsuavhengig og en elevsamtale på ti minutt kan være en samtale for livet, på godt og vondt. Den danske filosofen og teologen Knut Løgstrup (1999) understreker i sitt forfatterskap barns sårbarhet i relasjoner til en voksen. Barna har ikke lært å reservere seg, slik voksne praktiserer. Han sier også at mennesket lever i grunnleggende avhengighet til hverandre. Vi har makt over hverandres liv, og vi har aldri med et annet menneske å gjøre uten at vi holder noe av deres liv i våre hender. (Limstrand, 2006:27,30).
Bae (1988) mener at fokusert oppmerksomhet og anerkjennelse er kjennetegn på den gode samtalen. I samtal med barn må man ha fokus på den andre og ikke på seg selv og sine problemer. Ropstad og Tønnesen (1998) har sett på hvordan læreren møter elever som opplever krise, sorg og omsorgssvikt. Det er viktig at læreren ikke overser at eleven har det vanskelig, men i tillegg til å være der for eleven, gjerne også søker hjelp hos andre instanser. Det er også viktig at læreren er oppmerksom på at det kan ta lang tid å komme gjennom vanskelige perioder av livet. (Limstrand, 2006)
Ut av dette finner vi at både den organiserte og den spontane samtalen med elever er viktig for å ivareta elevenes helse, trivsel og læring.
Aktiv lytting
Fins det så noen måte å sikre at samtalene med elevene blir gode og at samtalene ikke bærer preg av formaning og irettesetting, men bygger opp under elevens identitet og utvikling. Limstrand mener den gode samtalen mellom lærer og elev kjennetegnes av at oppmerksomheten er fokusert rundt øyeblikket. Samtalen krever også anerkjennelse og velvillig tolking. Det er viktig at læreren har tid til å lytte, gi respons og sette eleven på sporet. Samtalen skal hjelpe eleven til å tenke fremover slik at vekst og utvikling kan skje (Limstrand, 2006).
Det kan ofte være vanskelig å vite hvordan en skal stille spørsmålene for å oppnå dette. Det er svært lett å havne i den grøften der en kritisk og formanende tone kan hindre den gode og utviklende samtalen. Thomas Gordon beskriver en teknikk han kaller for aktiv lytting. I motsetning til passiv lytting, der en lytter i taushet, eller bruker små utsagn eller såkalte døropnere for å få eleven videre i samtalen, snakker Thomas Gordon om aktiv lytting. Ved å være en aktiv lytter, prøver læreren å tolke hva eleven egentlig sier. Tolkningsprosessen blir gjetning, eller en fornuftsslutning. Tolkningsprosessen er avgjørende for hele samtalen. Men verken læreren eller eleven vet om han har forstått eller misforstått det eleven sa, for ingen kan lese den andres tanker. Det er derfor nødvendig at læreren kontrollerer om han har oppfattet eleven riktig. Det han må gjøre, er å fortelle henne hva han tror at hun virkelig vil ha frem. Det er denne tilbakekoblingen eller ”feedback” Gordon kaller for aktiv lytting. Han mener at det ofte er dette trinnet som er avgjørende for at kommunikasjonsprosessen blir fullstendig og fungerer. (Gordon, 1974)
Å lytte oppmerksomt, vandre noen skritt på veien sammen med eleven er uttrykk for omsorg, respekt og kjærlighet. Når forholdet mellom lærer og elev utvikler seg i gjensidig omsorg, respekt og kjærlighet, vil ”disiplinproblemene” avta, mener Gordon.
Snakk med elevene
Som pedagoger ønsker vi å være med å legge til rette for en arena der elevens danning og vekst står i sentrum. Hver enkelt elev har unike iboende ressurser, og disse ønsker vi å oppdage sammen med elevene, samtidig som vi ønsker å være med å legge til rette for videre utvikling av disse. Bare ved å være i samtale med elevene, kan vi bli kjent med hver enkelt. For å sikre oss at hver enkelt blir sett av oss, er det viktig å legge til rette for faste elevsamtaler. Like viktig er det til en hver tid å ha en åpen dialog med elevene, slik at både positive og negative signaler fra eleven blir fanget opp. Dette vil legge til rette for et godt læringsmiljø, der både gruppen og den enkelte elev kan oppleve læring og vekst.
Læring
Han Arne kom
fløttandes utanifra
øyværet.
Han hadde lite å bidra med.
Trudde vi.
Åtte år i klasserommet
Hadde lært oss det.
Ikke før vi drog til Bliksvær.
På leirskole i fire daga
med feske fra åpen båt
i hardført vær.
Da skjønte vi.
Hadde tatt feil.
Sku vi ikke ha dradd
tel Bliksvær før?
Kirsten
(KM. Limstrand, 2006).
Litteraturliste:
Gordon, T (1974) Snakk med oss lærer. Aventura
Limstrand, KM (2006) Elevsamtalen- En kilde til danning og vekst. Fagbokforlaget
Barnemix.no http://www.barnemix.no/foreldre/barn_kommunikasjon.php
[lest 29.08.2008]
Den generelle delen av læreplanen
http://www.utdanningsdirektoratet.no/templates/udir/TM_Artikkel.aspx?id=533&utskrift=1
[lest 29.08.2008]
Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen
http://www.lovdata.no/all/nl-19980717-061.html
[lest 29.08.2008]
Store norske leksikon http://www.snl.no/index.html
[lest 29.08.2008]
Elevsamtalen
Skal vi ta Opplæringsloven på alvor, må ønske om å fremme helse, trivsel og læring ligge som et bakteppe for lærerens samtale med elevene. Det er viktig med god kommunikasjon med elevene i det daglig, men det kan være vanskelig å fange opp signaler frå alle de ulike elevene. Derfor kan det fungere som en sikkerhet å gjennomføre organiserte elevsamtaler. Den organiserte samtalen vil sikre oss at vi ser alle elevene, ikke bare de fire-fem elevene som stadig ber om oppmerksomhet. Elevsamtalen kan dermed minske avstanden mellom lærer og elev. (Limstrand, 2006)
Limstrand mener at det bør gjennomføres minst tre elevsamtaler per år om en skal kunne følge opp og sikre forpliktende handling etter samtalen. På småskolen bør en samtale være på 15-20 minutt. Når barna blir eldre trenger en gjerne mer tid, da elevene ofte opplever verden som mer komplisert. Det beste er å gjennomføre alle samtalene i skoletiden, innenfor et begrenset tidsrom, samtidig som det ikke blir for mange samtaler per dag. Dette for å sikre at læreren kan får tid til å bearbeide samtalene. Det er viktig at skolen har satt av tid nok til samtalene og at resten av klassen har god oppfølging den tiden samtalene pågår. En kan gjerne gå ut fra et skjema (Forslag i Limstrand, 2006: 59,60), men innholdet i samtalen må basere seg på lov og læreplanmål. Spørsmålene bør omfatte trivsel og arbeidsmiljø, nettverk og relasjoner, fag, mestring, utfordringer og forventninger, ressurser og talenter og gjerne visjoner. Det bør også åpnes for samtale om annet som betyr noe for arbeidssituasjon og læringsprosess. Det må gjerne skrives referat etter samtalen som oppbevares for videre bruk. (Limstrand, 2006).
Barn er sårbare
I møte med elevene er det viktig å være oppmerksom på hvilken makt en som lærer har. Siden eleven og læreren, på grunn av aldersforskjell og kunnskapsnivå, ikke er likeverdige, er muligheten for skjult manipulering tilstede. Det er lett for den voksne å styre barna i deres retning. Det er viktig for den voksne å være seg dette bevisst og å la eleven få forberede seg på samtalen for å ballansere maktforholdet. Makten som den voksne har er tidsuavhengig og en elevsamtale på ti minutt kan være en samtale for livet, på godt og vondt. Den danske filosofen og teologen Knut Løgstrup (1999) understreker i sitt forfatterskap barns sårbarhet i relasjoner til en voksen. Barna har ikke lært å reservere seg, slik voksne praktiserer. Han sier også at mennesket lever i grunnleggende avhengighet til hverandre. Vi har makt over hverandres liv, og vi har aldri med et annet menneske å gjøre uten at vi holder noe av deres liv i våre hender. (Limstrand, 2006:27,30).
Bae (1988) mener at fokusert oppmerksomhet og anerkjennelse er kjennetegn på den gode samtalen. I samtal med barn må man ha fokus på den andre og ikke på seg selv og sine problemer. Ropstad og Tønnesen (1998) har sett på hvordan læreren møter elever som opplever krise, sorg og omsorgssvikt. Det er viktig at læreren ikke overser at eleven har det vanskelig, men i tillegg til å være der for eleven, gjerne også søker hjelp hos andre instanser. Det er også viktig at læreren er oppmerksom på at det kan ta lang tid å komme gjennom vanskelige perioder av livet. (Limstrand, 2006)
Ut av dette finner vi at både den organiserte og den spontane samtalen med elever er viktig for å ivareta elevenes helse, trivsel og læring.
Aktiv lytting
Fins det så noen måte å sikre at samtalene med elevene blir gode og at samtalene ikke bærer preg av formaning og irettesetting, men bygger opp under elevens identitet og utvikling. Limstrand mener den gode samtalen mellom lærer og elev kjennetegnes av at oppmerksomheten er fokusert rundt øyeblikket. Samtalen krever også anerkjennelse og velvillig tolking. Det er viktig at læreren har tid til å lytte, gi respons og sette eleven på sporet. Samtalen skal hjelpe eleven til å tenke fremover slik at vekst og utvikling kan skje (Limstrand, 2006).
Det kan ofte være vanskelig å vite hvordan en skal stille spørsmålene for å oppnå dette. Det er svært lett å havne i den grøften der en kritisk og formanende tone kan hindre den gode og utviklende samtalen. Thomas Gordon beskriver en teknikk han kaller for aktiv lytting. I motsetning til passiv lytting, der en lytter i taushet, eller bruker små utsagn eller såkalte døropnere for å få eleven videre i samtalen, snakker Thomas Gordon om aktiv lytting. Ved å være en aktiv lytter, prøver læreren å tolke hva eleven egentlig sier. Tolkningsprosessen blir gjetning, eller en fornuftsslutning. Tolkningsprosessen er avgjørende for hele samtalen. Men verken læreren eller eleven vet om han har forstått eller misforstått det eleven sa, for ingen kan lese den andres tanker. Det er derfor nødvendig at læreren kontrollerer om han har oppfattet eleven riktig. Det han må gjøre, er å fortelle henne hva han tror at hun virkelig vil ha frem. Det er denne tilbakekoblingen eller ”feedback” Gordon kaller for aktiv lytting. Han mener at det ofte er dette trinnet som er avgjørende for at kommunikasjonsprosessen blir fullstendig og fungerer. (Gordon, 1974)
Å lytte oppmerksomt, vandre noen skritt på veien sammen med eleven er uttrykk for omsorg, respekt og kjærlighet. Når forholdet mellom lærer og elev utvikler seg i gjensidig omsorg, respekt og kjærlighet, vil ”disiplinproblemene” avta, mener Gordon.
Snakk med elevene
Som pedagoger ønsker vi å være med å legge til rette for en arena der elevens danning og vekst står i sentrum. Hver enkelt elev har unike iboende ressurser, og disse ønsker vi å oppdage sammen med elevene, samtidig som vi ønsker å være med å legge til rette for videre utvikling av disse. Bare ved å være i samtale med elevene, kan vi bli kjent med hver enkelt. For å sikre oss at hver enkelt blir sett av oss, er det viktig å legge til rette for faste elevsamtaler. Like viktig er det til en hver tid å ha en åpen dialog med elevene, slik at både positive og negative signaler fra eleven blir fanget opp. Dette vil legge til rette for et godt læringsmiljø, der både gruppen og den enkelte elev kan oppleve læring og vekst.
Læring
Han Arne kom
fløttandes utanifra
øyværet.
Han hadde lite å bidra med.
Trudde vi.
Åtte år i klasserommet
Hadde lært oss det.
Ikke før vi drog til Bliksvær.
På leirskole i fire daga
med feske fra åpen båt
i hardført vær.
Da skjønte vi.
Hadde tatt feil.
Sku vi ikke ha dradd
tel Bliksvær før?
Kirsten
(KM. Limstrand, 2006).
Litteraturliste:
Gordon, T (1974) Snakk med oss lærer. Aventura
Limstrand, KM (2006) Elevsamtalen- En kilde til danning og vekst. Fagbokforlaget
Barnemix.no http://www.barnemix.no/foreldre/barn_kommunikasjon.php
[lest 29.08.2008]
Den generelle delen av læreplanen
http://www.utdanningsdirektoratet.no/templates/udir/TM_Artikkel.aspx?id=533&utskrift=1
[lest 29.08.2008]
Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen
http://www.lovdata.no/all/nl-19980717-061.html
[lest 29.08.2008]
Store norske leksikon http://www.snl.no/index.html
[lest 29.08.2008]
4 kommentarer:
Hei, nå har jeg lest innlegget ditt 5 ganger, og prøvd og finne noe å komentere eller sette fingeren på, men vi ser gått her at du har en skrivende hånd.
Du har skrevet et godt og reflektert innlegg, der du har fått med deg mye teori som du har flettet bra inn i teksten. Du har valgt et interressant tema som er veldig relevant for læreryrket. Det å få til en "god samtale" så er det ikke altid like lett, men veldig viktig både for elevens egendel og ikke minst for at vi som lærere skal kunne gjøre en god jobb og se alle elevene våres.
Veldig bra Gerd Elin :)
Hilsen Cecilie.
Hei Gerd Elin. Beklager for en litt sen kommentar, men nå kommer den i alle fall ;)
Du har nevnt mye flott om den gode samtalen og de viktige aspektene som gjør den gjeldende. Blant annet synes jeg det er bra at du trekker frem at læreren må tilpasse språket sitt til elevene, slik at de finner budskapet meningsfylt og motiverende. Det å bruke en riktig "lærerstemme", og være bevisst på "adressering" til elevene er utrolig viktig.
Du nevner også tillit, og jeg mener at tillit kanskje er det viktigste elementet, som limer den gode samtalen sammen. Viss barnet/eleven har trygghet og tillit til lærer, er grunnlaget lagt. Jeg mener det gjør at den "åpne dialogen" blir mer naturlig og spontan, i tillegg vil det være lettere å jobbe med aktiv lytting.
Det du ikke har nevnt, og som jeg føler bør være et viktig tema så tidlig som mulig i småskolen, er ikkje bare lærer-elev samtalen, men elev-elev samtalen. Hvordan kan vi som lærere lære elevene å gi ros, og konstruktive tilbakemeldinger til egne klassekamerater? Vi kan bidra til å åpenheten i klassen blir større, og ikke minst til at elevane får mer respekt for hverandre på og utenfor skolen.
Jeg var i praksis i 6.klasse i fjor, og det var vanlig at elevene skulle si noe positivt om elever som turte å gå fram å lese leksa si f.eks. Det er nok ikkje naturlig for alle å gi slike kommentarer i starten, men jeg tror det er med på å stimulere til åpenhet, respekt og toleranse. Og når en samtidig har elev-elev samtalen (relasjonen) i orden, vil også lærer-elev samtalen blir bedre.
Ellers kan leservennligheten rundt bildene dine bli noe bedre. Jeg vil anbefale å forminske bildene, slik at du får mer plass til teksten rundt. Då vil det blir mer leservennlig :)
Jeg vil avslutte med å si at temaet du har tatt opp er utrolig aktuelt, og vi har alle hatt vår pakke med dårlige pedagoger. Bra skrevet, du har fått med veldig veldig mye :)
Hilsen Håvard H
Tusen takk for kommentarer. Kjekt at du skreiv litt frå din praksis Håvard. Skal ta med det tipset og er heilt samd i at dialogen mellom elevane er kjempeviktig. Det er jo jamaldringanes kommentarar som i ein periode av livet blir dei viktigaste for elevane "våre". Det med leservennligheten rundt bileta er eg heilt samd i, men du kan tru eg prøvde.....
Hei Gerd Elin. Du skriver helstøpt og flott, og har fått med det som er relevant for tema. Skal det være noe pirk her, så ser jeg i avsnittet om "barn er sårbare", så har du nevnt Bae (1988) og Ropstad og Tønnesen (1998) som jeg ikke finner i litteraturlisten din. Kanskje litteratur fra 1974 er litt "gammelt" i forhold til å tilføre leseren noe nytt? Men, som sagt, et flott innlegg Gerd Elin:-)Tove
Legg inn en kommentar