Krisepedagogikk (3)

Det forrige innlegget mitt omhandlet seksuelle overgrep mot barn, noe som kan føre til store kriser og traumer i et menneskes liv. Men det kan være mange grunner til at det oppstår både individuelle og kollektive kriser som vedkommer barna og skolen. Er det skolens ansvar å involvere seg i disse krisene? Er ikke skolens hovedansvar barnas læring?

I en middels stor bygd i Norge ble en ung mor til to skolebarn på henholdsvis sju og ni år meldt savnet i 1996. På søndagskvelden ble hun funnet druknet i elven, og da man lette i hjemmet, fant man raskt hennes avskjedsbrev. I lokalavisen tirsdag valgte de pårørende å gi opplysninger om at den unge moren var på permisjon fra psykiatrisk sykehus hvor hun ble behandlet for depresjon. For all tydelighets skyld ble det tilføyet at man ikke hadde misstanke om at det forelå noen kriminell handling bak dødsfallet.
De to må barna var borte fra skolen til etter begravelsen slik at lærerne hadde tid på seg til å hente fram beredskapsplanen og forberede seg på jentenes tilbakekomst, og på hva de skulle si til de øvrige i klassen. De hadde innhentet flere detaljer fra politiet, og de hadde også hatt samtaler med barnas far om morens sykdom, om brevet som moren hadde skrevet, og om barnas reaksjoner så langt, da rektor bestemt satte foten ned og sa at vi snakker ikke om selvmord på vår skole. Punktum.
Begge lærerne kunne fortelle om en ulidelig første skoledag med jentene etter begravelsen. De opplevde at de ikke hadde noe valg når det gjaldt å bryte tausheten som var pålagt fra skoleledelsen. Ikke før i tredje time. Midt i timen reiste niåringen seg og sa med høy, bristende stemme: ”Mamma drukna seg. Ho har skrivi et brev”. Deretter satte hun seg, la seg framover på pulten med hode i hendene og begynte å storgråte.
Før skoledagen var omme hadde de to lærerne hatt minnestund med tenning av lys i klassene. De hadde gjennomgått en enkel forklaring de hadde forberedt om sykdommen depresjon, og sagt at en kunne bli så fortvila at en valgte å ta sitt eget liv.
Rektor samlet alle lærerne og han kalte sin egen bastante avgjørelse for et stort feilgrep.
Lærerne til de to små jentene forteller om mange tunge stunder i det påfølgende året. Barna skiftet mellom å uttrykke sinne, fortvilelse og sorg. Lærerne hadde fast ”snakketid” med jentene, og de hadde avtale om at de kunne gå ut av klasserommet om de trengte en stund for seg selv. Da kunne de følges av en venninne eller gå til en voksen. Begge jentene valgte uavhengig av hverandre at den voksne kontaktpersonen skulle være rektor. (Raundalen, Schultz, 2006:9)



Våren 2006 var jeg på en forelesning med barnepsykolog Magne Raundalen og lærer og spesialpedagog Jon Håkon Schultz. Dette var like etter at de hadde gitt ut boken Krisepedagogikk. Fortellingen ovenfor er med i bokas forord, og sier mye om hvorfor og hvordan en lærer må være våken også overfor kriser i et barns liv. Dette er den første norske boken som er skrevet om dette temaet og Raundalen og Schultz, også kalt krisekameratene, viser til forskning som tydelig viser at langtidsvirkning av kriser kan forebygges ved systematisk gjennomgang rett etter en krise har skjedd er. Og siden barna oftest er på skolen og kriser og traumer endrer elevenes forutsetninger for læring er det både naturlig og påkrevet at skolen ikke prøver å tie i hjel det dramatiske som har skjedd.
- Vi ønsker å styrke pedagogens faglige selvtillit til å være mer frempå i krisehåndtering, sier Raundalen og Schultz og legger til at de ikke mener at pedagogen skal drive med terapi, men at det er nødvendig at lærere arbeider etter prinsipper og metoder som kan gi eleven en terapeutisk effekt. Det er viktig å ha en proaktiv og våken holdning til barn og ungdom i kriser. Krisepedagogikken har som sitt fremste mål å få satt viktige ting på plass, slik at den normale skoledagen kan fortsette som før. (Raundalen, Schultz, 2006)
Raundalen og Schulz gir i boka Krisepedagogikk praktiske råd om hvordan skolen kan håndtere og være en støttespiller, både når det skjer personlige kriser hos den enkelte elev, når det kommer krisepregede nyheter på TV og når det skjer store katastrofer som angår oss alle.
Både de individuelle og de kollektive krisene vil påvirke barn, og det viktigste og mest effektive måten å bearbeide krisene på er å få de frem i dagen, mener forfatterne.
På nettsiden krisepedagogikk.no har de lagt ut Vær våken-plaktaten som gir en oversikt hvorfor og hvordan en kan og bør håndtere kriser som oppstår.

Vær våken-plakaten
Prinsipper for proaktiv og våken holdning til barn og ungdom i kriser
Hva
Krisepedagogikk handler om at barnehagen og skolen kan omskape kriser og katastrofer til pedagogiske muligheter der både barna, elevene og lærerne opplever mestring. Man må aktivt ta tak i krisesituasjonen slik at det blir noe man kan lære av framfor å la den bli liggende som et urørt nederlag med vonde minner.
Hvem
Skaff oversikt over situasjonen. 1) Grader ulike elevgruppers behov, hvem er direkte og indirekte berørt. Er det elever som er sårbare på grunn av tidligere kriseopplevelser? Diskuter med kollegaer. 2) Skaff tilveie tilgjengelig fakta. 3) Velg spenningsreduserende metoder til bruk i klassen. Start gjerne med en strukturert klassesamtale. La elevene fortelle. 4) Jobb systematisk med å innhente nye fakta. 5) Foreldresamarbeid og mulig foreldreveiledning.
Hvor
Barnehagen og skolen er sentrum for krisepedagogiske tiltak, selv om krisen finner sted uten for barnehagen og skolen. Under lokale/nasjonale/ og internasjonale kriser trenger elevene en alderstilpasset forklaring. Barnehagen/skolen bør ha krisehåndteringsplaner for: ulykker, dødsfall elev og lærere, dødsfall i elevens familie, selvmord og plan for håndtering av vold.
Hvordan
Krisepedagogikk består av fire faser. 1) Uttrykksfasen: skape trygt samtaleklima, elevene samtaler og deler erfaringer. 2) Faktafasen. Sortering, moderering og supplering. Læreren tar ordet og elevene får spørre. 3) Oppfølgingsfasen. Læreren følger opp elever som er spesielt berørt. Evt. Samarbeid med PPT, BUP eller skolehelsetjenesten. Når reaksjonene etter en krise ikke gradvis dempes, men snarere øker må eleven henvises videre. Alltid samarbeid nært med foresatte.
Hvorfor
Elever har ikke utviklet mestringsstrategier for håndtering av kriser og katastrofter. Elevene trenger lærerens veiledning og forklaring slik at det uforståelige blir begripelig og håndterbart. Kriser som skjer langt unna bringes nærmere gjennom media og angår derfor elevene. Kriser påvirker elevenes læringsforutsetninger. Krisepedagogikken har som fremste mål å gi psykososial støtte, å få satt ting på plass, slik at den normale skolehverdagen og barnehagehverdagen kan fortsette som før. Det er bedre å gjøre for myke enn for lite, oppfordrer Raundalen og Schultz. krisepedagogikk.no

På nettsiden krisepedagogikk.no finnes det artikler som omhandler ulike tema innenfor krisepedagogikk. En serie kalt ”Langskudd” som også er trykt i bladet ”Undervisning” er tilgjengelig, og det finnes lenker til aktuelle hjelpeinstanser. Det finnes og et forslag til hva en beredskapsplan i skolen bør inneholde. Skolen er ikke pålagt å ha noen beredskapsplan for kriser, men når krisen er der, kan det lette om det finnes en plan som sier litt om hvordan en skal gå frem.

Beredskapsplan
Innholdsfortegnelse
Varslingsrutiner, telefonliste
Ivaretakelse av personalet
Rutiner for anmeldelse til politiet
Plan for håndtering av media

1. Ulykker
Strakstiltak på ulykkesstedet
Varsling
Etterarbeid
2. Dødsfall (elev)
Umiddelbart etter dødsfallet
Begravelsesdagen
Etterarbeid
3. Dødsfall (personale)
Umiddelbart etter dødsfallet
Begravelsesdagen
Etterarbeid
4. Dødsfall i elevens næreste familie
De neste dagene
Etterarbeid
5. Selvmord
Informasjon
Etterarbeid
Plan for håndtering av vold
Erfaringer og evalueringer

Barn mangler livserfaring men tåler uvær
Hippocampus, hjernesenteret som gjør oss i stand til å se ting i sammenheng, blir utviklet gradvis og er mindre utvikla hos barn enn voksne. At barn gir uttrykk for at de forstår det meste, kan lure oss, mener Magne Raundalen. Vi glemmer at barn mangler livserfaring og dermed evnen til å se sammenhengen mellom ting. Hippocampus fungerer også dårlig når vi er opprørt og det er derfor også lett å glemme. Den erfarne barnepsykologen sier derimot at barn tåler uvær. Men det hjelper med en værmelding i forkant. Men barn tåler ikke dårlig klima med frykt. Det gir dårlig hukommelse, som går ut over skolearbeidet. Barnet går på vakt, er redd og klarer ikke huske. Vi kan ikke gjøre noe med det som har hendt, men vi kan gjøre noe med minnene om det som har hendt ved å snakke om dem, påpeker Raundalen. (Forelesing våren 2006)
Skolen er det stedet eleven kanskje oppholder seg mest i løpet av en hverdag og Opplæringsloven pålegger oss å drive med tilpasses opplæring. Når vårt hovedfokus i skolen er elevenes læring, har vi etter hvordan jeg ser det ikke noe valg. Vi må finne tid, vi må være fleksible og vi må tilrettelegge for at hver enkelt elev raskest mulig er tilbake i en normal skolehverdag. Derfor må vi som kommende pedagoger ta krisepedagogikk på alvor.

Litteraturliste:

krisepedagogikk.no http://www.krisepedagogikk.no/ [lest: 22.09.2008]

Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen
http://www.lovdata.no/all/nl-19980717-061.html [lest: 21.09.2008]

Raundalen, M., Schultz, J.H. (2006) Krisepedagogikk, Universitetsforlaget.