Tør vi ta signalene? (2)

Et søskenpar under sju hadde vært på besøk hos en mannlig slektning. Da de kom hjem, fortalte de til mor at det bare var nakne menn og damer på barne-TV hos slektningen. –Å ja, sa mor, nå må dere pusse tennene og legge dere. Moren sa hun oppfattet på en måte ikke det barnet sa. Barna var hos slektningen ca. hver 14 dag. En dag ca tre måneder etter, spurte sønnen mens de spiste middag: - Pappa, det er ikke farlig å leke det som er på barne-TV – Nei, sa far. – Det må vi gjøre hos NN, svarte barna. (Aasland, 2004)

At ens egen bror eller søster viser pornofilm og etter hvert begår seksuelle overgrep mot sin egen nevø eller niese blir så uvirkelig at det kanskje er vanskelig å fanger opp hva barna sier.
At noen er i stand til å gjøre seksuelle overgrep mot barn er uvirkelig, men likevel skjer det.
Jeg har i dette innlegget sett litt nærmere på om disse barna sender ut noen signal om at de blir missbrukt og om skolen på noen måte kan hjelpe barna.

Hvor mange og hvem?
De fleste fagfolk holder seg til undersøkelsen Tvang til seksualitet gjort av Marianne Sætre, Harriet Holter og Ellen Jebsen i 1985-86, som viser at 19 prosent jenter og 14 prosent gutter utsettes for seksuelle overgrep før de er fylt 18 år. I fagmiljøene i Norge tenker en seg i dag at 15-20 prosent av overgrepene blir begått av kvinner. Erik Kreyberg Normann har gått gjennom de mest sentrale og internasjonale undersøkelsene og beregnet at gjentatte, alvorlige former for seksuelle overgrep mot barn i Norge er på omkring 5 prosent. (Med alvorlige overgrep definerer han at det minst skjer en fysisk berøring av kjønnsorganet). Statistisk vil dette si at det i alle skoleklasser på over 20 elever vil være ett barn som har vært eller som vil bli utsatt for et alvorlig seksuelt overgrep (Normann, 1993).
Undersøkelser viser at de fleste (men ikke alle) overgrep begås av noen barnet har tillit til og som de voksne stoler på. Ingen ytre kjennetegn, sosial status eller yrkesgruppe preger overgripere. De færreste overgrep begås av, for barnet totalt fremmede.
Overgriperne kan f.eks velge seg ut barn de tror søker kontakt. Kanskje barnet er trist, ensomt kontaktsøkende. På en eller annen måte fanger det overgripers oppmerksomhet. Overgriperen kjenner seg kanskje igjen i barnet, og bruker ofte både uker og måneder til å oppnå barnets tillit, prøve ut grenser og forberede barnet på å delta i seksuelle aktiviteter. Overgriper prøver kanskje å finne tid til å være alene med barnet, gi det mye oppmerksomhet, favorisere og dele hemmeligheter med det. Det blir lokket, lurt og manipulert. Overgangen fra vanlig til seksuell berøring kan skje gradvis, grensene er flyttet og barnet vet ikke hva det har sagt ja til. Når overgrepet har skjedd vil mange barn bli truet til å ikke si noe, skriver M.W. Aasland (2004).
Likevel kan det skje at fremmede gjør overgrep mot barn. Lommemann-saken er et eksempel på dette. I tillegg til alle skaderene som har skedd mot barn og deres familie, har denne saken også skapt frykt i hele Norge. Det er viktig når slike saker kommer opp å vite at mange barn får med seg nyheter, og i mangel på modenhet og kunnskap skaper de sine egne forestillinger og det kan oppstå en redsel som er mye størren enn den de voksne som er redde for sine barn opplever.
- Det er viktig å snakke med barna når slike ting hender, mener spesialpedagog dr. Jon-Håkon Schultz og barnepsykolog Magne Raundalen, som har skrevet skrivet Hvordan snakke med barn om seksuelle overgrep? http://www.r-bup.no/CMS/CMSMM.nsf/lupgraphics/Lommemannen-16.1.08.doc/$file/Lommemannen-16.1.08.doc
Lenker til andre tilsvarede skriv finnes på nettsiden krisepsyk.no
http://www.krisepsyk.no/Senteret/arkiverte_nyheter.htm

Noen må ha vist om det…
om signaler barna sender ut
Ofte gir barn som er utsatte for overgrep svært vage signaler på at noe er galt. Det er også viktig å vite at når barn sender ut signal på at noe er galt, er det oftest andre årsaker til dette enn seksuelle overgrep. Men overgrep skjer og nesten alle utsatte sier i ettertid at Noen må ha merket det, og med Noen mener de ofte læreren eller andre omsorgspersoner som har hatt daglig kontakt med barnet. De fleste av de som blir utsatt for overgrep av en av sine foreldre, sier også i ettertid at de trodde ikke den andre forelderen viste det, men at læreren må ha forstått at noe var galt. (!) (Aasland. 2005)
De minste barna er de som mest direkte viser hva de er utsatt for gjennom språk og lek. De større barna kan etter hvert resignere overfor de voksne, de har kanskje forgjeves prøvd å få de voksne til å forstå. Etter hvert fanger de opp at seksualitet er tabubelagt og det følger større skyld og skam med handlingene, og de prøver å holde det som skjer hemmelige.
Det er kanskje ikke først og fremst det som barnet sier, som gjør oss voksne bekymret. Det er hvordan barnet er. Det er viktig å gi barnet tid og lytter til det de ønsker å si. Da kan vi også etter hvert kanskje få vite hva som egentlig plager barnet. - Jeg synes du ser trist og lei deg ut, vil du si noe om det? – Vil du si noe om hvorfor du er så sint? - , er forslag til spørsmål som kan innlede samtaler. (Aasland, 2004)
Barn i skolealder som misbrukes seksuelt, har oftere enn barnehagebarn psykiske problemer. De er mer bevisste på egen kropp enn de minste barna, og forstår at det de utsettes for er galt. De kan bli deprimerte, og få selvmordstanker. Noen blir selvdestruktive og skjærer og brenner seg.
De endrer adferd og får ofte problem i klassesituasjonen. Enhver endring i adferd i negativ retning bør en legge merke til. Eldre barn blir gjerne også aggressive. Hos de yngre elevene blir gjerne manglende vekst, vektøkning og appetitt vanlige symptomer på mistrivsel. (Normann, 1993)
Myhren og Steinsbekk (2000) viser til en undersøkelse gjort av Kendall-Tackett, Williams & Finkelhor i 1993 der en undersøkte om det var spesielle symptom eller syndrom som kun karakteriserte barn utsatt for seksuelle overgrep, sammenlignet med andre barn. De hyppigste rapporterte symptomene var dårlig selvbilde (35%), promiskuitet (38%) og adferdsproblemer (37%). Seksualisert adferd og posttraumatisk stressyndrom var de symptomene som opptrådte med relativt høy frekvens i forhold til sammenligningsgruppen. Det er også vist til en undersøkelse som Slusser (1995) har gjort, der kontrollgruppen var andre barn som mottok psykiatrisk hjelp. Undersøkelsene viser at det eneste som skiller seksuelt misbrukte barn fra normale barn og hjelpetrengende barn, er forekomst av seksuell adferd.
Normann (1993) har sett opp en rekke symptomer som er typiske for barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep:

*Seksualisert adferd
*Seksualisert språk
*Endret adferd
*Regresjon
*Depresjon og sorg
*Manglende eller svak vektoppgang
*Problem med kjønnsidentitet
*Gangproblem
*Blåmerker på lår og hofter
*Blåmerker i ansikt
*Søvnproblem og mareritt¨
*Angst for berøring
*Angst for enkelte voksne, bestemte situasjoner
*Sengevæting
*Manglende kontroll på avføring
*Urinveisinfeksjon
*Vegring mot mat som minner om kjønnsorgan eller sæd
*Sår, blødninger, eksem i underlivet

DET ER IMIDLERTID UHYRE VIKTIG å være bevist på at ett eller flere av disse symptomene ikke er nok til å kunne påstå at et barn er seksuelt misbrukt. I tillegg kan et barn være misbrukt uten at det viser tegn på det.

Beskytte hvem?
Ser du det lille barnet?
Vil du se?
Orker du se?

Kanskje er det ikke slik du tror.
Kanskje er det bare fantasi.
Kanskje går det over snart.

Kanskje er det best å overse.
Kanskje er det best å vente.
- Best – for hvem?
Fra boken Vet du hva det koster? Av Unni W. Lindberg og Bodil von Schantz
(Aasland, 2005:61)

Hva kan skolen gjøre?
Norge har hatt problematikken på dagsorden lenge. Det er laget en stortingsmelding: Seksuelle overgrep mot barn nr. 53 1992-93. Sosial og helsedirektoratet og Barne- og familiedepartementet har også gitt ut en veileder som seksuelle overgrep mot barn. Den er sendt ut til alle offentlige instanser som jobber med barn og unge. Disse forplikter ikke og kan bare oppfattes som retningslinjer.
FNs konvensjon om barns rettigheter ble i 2001 innarbeidet i Norges lover. Både artikkel 19: Forebyggelse av misbruk og artikkel 34: Vern mot seksuell utnytting, retter søkelyset mot seksuelle overgrep mot barn.

* Når vi i skolen møter en elev med spesielle problem, bør vi ikke da spør oss hvorfor eleven har disse problemene?

* Dersom en får mistanke om at dette skylles seksuelt misbruk har vi da ikke plikt til å hjelpe barnet?

M.W. Aasland mener at mangel på kunnskap gjør at relativt få utsatte barn får hjelp. Ofte velger en å se saken an, og årene går uten at noe blir gjort. Reddselen for å ta feil, og for å melde en annen person er stor. Aasland presiserer at det ikke er personen som skal meldes, men bekymringen.
Enten bekymringen har kommet plutselig, snikende eller når du har hørt barnet si noe, lekt eller laget noen tegninger som gjorde deg urolig, er dette det beste å gjøre: Sett på kaffe/te, pust med magen, skynd deg langsom og innhent kompetanse, sier Aasland (2004:85). Snakk med rektor. Jobb aldri alene. Lag en framdriftsplan og diskuter gjerne saken anonymt med noen som har kunnskap om seksuelle overgrep. Saken kan ikke meldes anonymt til barnevernet av en offentlig ansatt, men den kan diskuteres anonymt. Få gjerne flere ansatte til å observere og føre loggbok. HUSK PÅ TAUSHETSPLIKTEN, presiserer Aasland. Når dere har nok dokumentasjon, og bekymringen ennå er sterk, skriver du ut fra dette en bekymringsmelding til barnevernet. Bekymringsmeldingen/rapporten skal skrives på bakgrunn av det som er dokumentert i loggboken. Det du tenker og tror er irrelevant i første omgang. En bekymringsmelding når det er mistanke om seksuelle overgrep (og vold), kan og bør sendes uten at foreldrene er informert. Dette rådet er gitt fra ulike departement for å beskytte barnet på lang sikt og for at ikke bevis skal gå til spille i politiets videre arbeid. Det fins nok av tilfeller der foreldre har blitt kalt inn til konferanser med lærer eller førskolelærer der de har uttrykt sin bekymring. Dette har resultert i at foreldrene har fjernet bevis, eller flyttet til et nytt sted. Opplæringsloven §15-3 Opplysningsplikt til barneverntenesta, løser oss også i slike tilfeller fra taushetsplikten. Mer detaljert beskrivelse av framdriftsplan for hvordan en skal gå fram ved misstanke om at en av skolens elever er seksuelt misbrukt finnes m.a.i boka ...si det til noen. (Aarsland,2004)

Et godt liv er mulig
Seksuelle overgrep gir traumer. Det vonde som har skjedd vil før eller siden dukke opp og må bearbeides. Det er mulig å få et godt liv, men for mange er dette en lang kamp. Mye avhenger også av hvilke mennesker de utsatte møter og hvilken hjelp de får. Dersom vi oppdager ”noe som ikke stemmer” med et barn, er det viktig at vi gjør et godt faglig arbeid. Vi undersøker, dokumenterer, innhenter kompetanse og tar saken videre. I skolen kan vi også være med å forebygge. Vi kan snakke om gode hemmeligheter og vonde hemmeligheter. Vi kan snakke med barn om at de selv bestemmer over kroppen sin. Vi kan undervise om seksuelt missbruk. Vi kan se film om temaet. Vi kan være med å bygge barnas selvrespekt. Barna trenger oss!

INCEST
Nei nei!
Jeg orker ikke ordet ikke tanken.
Det er fert.
Hvorfor må det skje?
Alle seksuelle overgrep mot barn og mot voksne.
De som gjør det er duste og dumme.
Jeg hater de jeg hater de!!
De ødelegger barndommen og hele livet til noen.
Bare av tanken begynner jeg å gråte
Det er FÆRT det er FÆRT!!
De som blir seksuelt misbrukt får en svart klump i kroppen som er ekkel og farlig.
Klompen betyr ikke kjærlighet.
Men onskap, hat og angst.
Den betyr ikke trygghet ikke noe varmt og godt.
Den betyr noe kaldt, ekkelt, fert og vanskelig.
Klompen ødelegger kroppen og livet.
Den gjør sånt at noen ikke får sove de gruer seg til det som kommer til å skje eller tenker på det som har skjedd.
Klompen sprer seg og krymper, men noen får den hjelpen de trenger og har bruk for og det er akurat som klompen forsvinner.
Men likevel er det noe igjen, noe som aldri forsvinner.
Det er alltid noe fært og ekkelt igjen.

Noen får ikke den hjelpen de trenger og har bruk for for de tørr ikke å si i fra om det som har skjedd altså det om kvelden eller dagen.
Det færle det vonde det skumle.
De får ikke et liv, de har det vondt å går gjennom det hele livet.

DU må si i fra til noen du likr og stoler på.

DET ER VIKTIGT!!
Elevtekst (Aasland, 2004)

Litteraturliste:

Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen
http://www.lovdata.no/all/nl-19980717-061.html
[lest: 11.09.2008]

Normann, E (1993) Barn og seksuelle overgrep. ad Notam Gyldendal

Myhren, L, Steinsbakk, S (2000) Avdekking av seksuelle overgrep mot små barn. Fagbokforlaget

Aasland, M.W (2004) …si det til noen. Høyskoleforlaget